Sosiale signaturer og begrensning av nettverk

Det er ikke uvanlig for unge Facebook-brukere å ha flere hundretalls kontakter på nettsiden. Undersøkelser som den referert til her viser at tall på opp mot 500 er helt vanlig for brukere i aldersgruppen 18 til 24 år. Men vi vet fra erfaring at nære vennskap krever aktivt vedlikehold og en viss innsats for å opprettholde. Vi vet også at det er en relativt liten andel av slike “virtuelle vennskap” som er nære, emosjonelt betydningsfulle vennskap med aktiv, gjensidig kommunikasjon. Mennesker ser ut til å begrense sine sosiale nettverk ved å ha en form for naturlig øvre grense for antall betydningsfulle sosiale relasjoner. I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg resultatene av en studie som viser at det finnes en viss systematikk i måten folk begrenser sine nettverk på.

Studien ved navn Persistence of social signatures in human communication (Saramäki, J. et al.) ble publisert i tidsskriftet PNAS i januar i år. Forskerene brukte en kombinasjon av spørreskjema og statistikk fra telefonbruk til å undersøke folks “sosiale signaturer”, og hvordan disse endrer seg over tid. En persons “sosiale signatur” er definert som personens mønstre av interaksjon med andre personer i hans/hennes nærmeste sosiale nettverk. Vi mennesker har begrensede ressurser og begrenset tid til rådighet for å opprettholde sosiale relasjoner. Altså må vi, bevisst eller ubevisst, fordele og begrense den innsatsen vi gjør i å vedlikeholde vennskap og bekjentskap. Det finnes mange alternativer for hvordan man kan forvalte sin “kommunikative kapital” i nettverket., og det er nettopp disse forvaltningsvalgene som definerer ens sosiale signatur: hvordan man fordeler ens kommunikative innsats mellom mer og mindre “nære” eller “fjerne” bekjente.

For å illustrasjon dette konseptet kan man tenke på det sosiale nettverket som en graf, hvor nodene representerer  personer og kantene representerer vennskap eller bekjentskap. Kantene i eksempelet nedenfor er gitt numeriske vekter som skal representere styrken på vennskapet (f.eks. hvor mye tid de to personene bruker på sosial interaksjon med hverandre):

Graf t1                Graf t2

De to grafene representerer person A sitt (lille, for enkelthetens skyld) sosiale nettverk ved to ulike tidspunkt, t1 og t2. Person A har tilsynelatende gjennomgått en stor sosial omveltning mellom de to tidspunktene: alle A’s venner ved t1 har blitt erstattet med nye venner ved t2. Men til tross for at grafen har gjennomgått en omfattende forandring, så oppfatter vi intuitivt en likhet mellom de to. Selv om alle kantene og nodene (sett bort fra A) er byttet ut fra t1 til t2, så ser vi at det finnes en form for likhet eller isomorfisme mellom de to grafene. Likheten ligger i måten A’s tilstøtende kanter, og kantenes styrker, er fordelt på, selv om de tilhørende nodene er byttet ut. Vi kan kanskje forestille oss at kantene er “de samme” fra t1 til t2, og at bare selve nodene på andre siden er byttet ut. Alternativt kan vi forestille oss at nodene er mer abstrakte, variable enheter som kan ta ulike verdier ved ulike tidspunkt. For eksempel kan vi tenke oss at “noden” som tar verdi B ved t1 er samme “node” som tar verdi F ved t2. Begge disse måtene å tenke på vil være grafteoretiske tilnærminger til ideen om stabile sosiale signaturer. Selv om vennene til person A har blitt erstattet med nye, så vedvarer A’s sosiale signatur, altså A’s interaksjonsmønster (i grafen representert som kanter og kantenes styrker).

Også i det virkelige liv er våre sosiale nettverk dynamiske, og kan gjennomgå store omveltninger. Nye lenker knyttes og gamle lenker forsvinner. Vi får nye interesser, flytter til nye steder, begynner på nye studier eller i ny jobb. Med tiden blir vi introdusert til nye mennesker, mens vi samtidig mister kontakten med gamle venner. Et av hovedfunnene i studien var at det finnes tydelige mønstre for hvordan disse forandringene i ens sosiale nettverk foregår: våre sosiale signaturer forblir nokså uforandret over tid, selv om man gjennomgår store sosiale omveltninger. Selve mønstrene for interaksjon, lik de “vedvarende lenkene” fra eksempelet med person A, forblir stabile mens nye vennskap dannes og gamle forvitrer. En annen måte å si det på er at nye venner ofte tar gamle venners “plass” i nettverket. Enkelte venner og bekjente blir forfremmet i hierarkiet, mens tidligere venner blir nedgradert for å gjøre plass til de nye.

Robustheten av sosiale signaturer – at de ser ut til å overleve omveltninger i en persons sosiale nettverk – går hånd i hånd med studiens andre store funn: selv om forsøkspersonene hadde store nettverk og mange bekjente, hadde de bare noen svært få, men emosjonelt nære relasjoner med særlig høy subjektiv verdi for dem. Selv om det finnes individuelle forskjeller mellom menneskers sosiale signaturer, så har vi felles at vi fordeler en uforholdsmessig stor mengde tid og innsats på noen få, men spesielt nære relasjoner. Disse observasjonene samsvarer med et fenomen vi har vært innom på forelesningene i forbindelse med lenkers styrke i sosiale nettverk.

På forelesningen om triadisk tillukning ble det referert til en studie beskrevet på side 54 til 57 i læreboken (”Network, Crowds and Markets”, Easley & Kleinberg 2010). (Diagrammer tilgjengelig her.) Her kom det frem at selv når Facebook-brukere har vennelister med størrelser på opp mot 500, så ligger antallet sterke relasjoner (definert som brukere med to-veis-kommunikasjon) i snitt på under 20. Og selv antallet personer brukeren passivt følger med på ligger oftest på under 50. Lignende mønstre av begrensning på nettverk viste seg også i undersøkelsen av sosiale relasjoner på Twitter (s. 57-58 i læreboken), hvor antallet sterke bånd, her også definert ut ifra kommunikasjonskriterier, pleier å stabiliseres et sted under 50, selv når brukeren “følger” mer enn 1000 personer. Dette er klare eksempler på vedvarende sosiale signaturer: selv når store mengder nye bekjente blir introdusert i personenes nærmeste nettverk, så forblir interaksjonsmønstrene omtrent som før.

Forfatterene av Persistence of social signatures in human communication argumenterer for at disse mønstrene oppstår ved at vi har en form for naturlig “kvote” for ulike typer nære bekjentskap, og når kvoten er full, må individer byttes ut for å gjøre plass til nye. Vi tildeler en svært liten del av nettverket vårt, dem vi anser som våre nærmeste, en disproporsjonal stor andel av våre kommunikative ressurser, og utenom dette følger en lang rekke av stadig svakere relasjoner. Denne rekken har vokst seg større etter hvert som moderne teknologi har gjort det mulig å definere vennskap ved hjelp av enkle tastetrykk. (Men disse perifere, svakere bekjentskapene kan være verdifulle i seg selv, som vi har vært innom på forelesningene: “svake lenker” er ofte en form for sosial kapital, blant annet ved at de kan fungere som broer som knytter oss sammen med deler av nettverket vi ellers ikke ville hatt tilgang til.)

Til tross for den stadig lengre rekken av svake relasjoner, og stadig mer teknologi designet for å effektivisere kommunikasjon og nettverksbygging, så begrenser vi vår innerste sirkel til å inkludere noen ytterst få, i henhold til mønstre som svarer til vår unike, stabile sosiale signatur. Forfatterene av studien nevner flere faktorer som sannsynligvis bidrar til at vi har slike begrensninger. Det å opprettholde nære, emosjonelle relasjoner er ressurskrevende og emosjonelt belastende. I tillegg til tidsbegrensninger (vi kan bare kommunisere med så og så mange i løpet av en dag) spekuleres det i at emosjonelle og kognitive begrensninger, for eksempel i langtidsminne, skaper øvre grenser for hvor mange nære relasjoner det mentalt sett er mulig for oss mennesker å håndtere.

Metoden:
Studien ble gjennomført på 24 studenter over en periode på 18 måneder, og bestod i en kombinasjon av spørreundersøkelser og registreringer av anropsaktivitet på mobiltelefoner. Dataene ble innhentet i en periode hvor studentene gikk gjennom en overgang fra skole til universitet eller fra universitet til jobb, siden slike overganger ofte er etterfulgt av store endringer i ens sosiale nettverk. Med andre ord perfekte anledninger til å teste hvor stabile eller ustabile våre sosiale signaturer er. Ved hjelp av automatisk innhentede anropslogger fra telefoner fikk forskerene en kvantitativ oversikt over hvordan forsøkspersonens mønstre for kommunikasjon endret seg i løpet av perioden. Spørreundersøkelsene forsøkspersonene måtte fylle ut underveis bekreftet at anropsfrekvens korrelerte med personens egen oppfatning av relasjonenes (emosjonelle) kvalitet. Flere detaljer om metoden og analysen av dataene kan finnes her: http://www.pnas.org/content/111/3/942.full#sec-6

Studie:
Saramäki, J., Leicht, E.A., Lopez, E., Roberts, S.G.B., Reed-Tsochas, F., Dunbar, R.I.M.: The persistence of social signatures in human communication. (2012) Tilgjengelig online her.

Medieomtale:
The Independent: Despite social networks like Facebook and Twitter, most people will only ever have a handful of good friends
DailyMail: We demote old friends as new ones arrive: Research finds there is a natural limit to the number of people we can stay in touch with

Be Sociable, Share!